Oselvarverkstaden har blitt 25

I dag markeres dagen, blant annet med lansering av boken «Å berga eit handverk», skrevet av osingen Åsmund Lien.

Av: Jan Petter Svendal NyttiOs på Facebook

7. juni 1997 ble Oselvarverkstaden stiftet, da med de to siste båtbyggerne som bygde Oselvar ansatt, i tillegg til to yngre, fagutdannede trebåtbyggere som ikke hadde bygd denne båttypen før. I dag er det altså gått 25 år siden oppstarten

Siden starten har det blitt bygget over 100 tradisjonelle Oselvarar på verkstedet, i tillegg til noen mer spesielle båter, og en god del reparasjoner.

Oselvarverkstaden er en godkjent lærebedrift og mange har tatt fagprøven sin der, og tre av disse er i dag fast ansatte som båtbyggere på verkstedet.

Oselvarverkstaden har i dag tre lærlinger i sving med å lære å bygge Oselvar.

LES MER om Oselvaren på verkstedet sin hjemmeside!

Ny bok
På jubileumsdagen i dag, blir det markering med inviterte gjester i Vognhallen, som blant annet får med seg bokslepp.

Osingen Åsmund Lien som var daglig leder på Oselvarverkstaden fra 1998 til 2016, lanserer i dag en ny bok om Oselvarverkstaden.

Boken «Å berga eit handverk» er rikt illustrert med bilder og tegninger, og forteller historien fra starten i 1997 og frem til i dag.

Oselvaren fikk ellers navnet sitt etter det viktigste byggestedet (ved Oselvo) for båttypen på 1700-tallet. Altså ikke langt unna der hvor Oselvarverkstaden i dag holder til, like ved elvemunningen.

I dag er det Vidar Langeland som er daglig leder for Oselvarverkstaden, men han trekker frem båtbyggerne.

– Verkstedet er ikke noe verdt uten de som jobber her. Kunnskapen deres og deres evne til å formidle kunnskapen sin til andre, sier daglig leder for Oselvarverkstaden, Vidar Langeland til Bergens Tidende.

Båtbyggerne på Oselvarverkstaden er blant de fremste i Europa innen klinkbygde tradisjonsbåter. Verkstedet har hatt styredeltakere fra viktige institusjoner som Norsk håndverksintitutt og Vikingskipshuset i Oslo, og gjennom et fagråd har de knyttet til seg kompetanse blant annet fra Hordamuseet og Hardanger Fartøyvernsenter.

De har og hatt samarbeid med Vikingeskibsmuseet i Roskilde, og har sluttet seg til nettverket «Artisan in Work» (tidligare Economuseum), dette er en samling av bedrifter som driver tradisjonelt håndverk.

Oselvarverkstaden og oselvarkulturen er oppført på UNESCO sin liste over immateriell kulturarv

Oselvarverkstaden ble stiftet 7. juni 1997.

Tradisjonen som kom heim att

Av Åsmund Lien

Ein kan stilla spørsmålet: Er oselvaren frå siste delen av 1700-talet ei vidareføring av ein Os-tradisjon, eller er det ein byggjemåte dei to Tøsdals-karane hadde lært seg ein annan stad? Eitt spørsmål er kvar dei to lærde handverket. Det kan ha vore i Os, båtbygginga hadde ikkje lege lenger nede enn at dei kunne nådd i folk som kunne handverket, og me veit heller ikkje om det har vore heilt ute. Like – og kanskje meir sannsynleg er at dei har lært det i Fusa eller på Tysnes, der dei hadde ført vidare den båtbygginga og den tradisjonen som også Os var ein del av eit par generasjonar tidlegare. Me kan ikkje sjå bort frå at dei også kan ha vore andre stader. Både i Strandebarm og i Austevoll vert det fortalt at Tøsdals-mennene hadde vore og lært å byggja båtar, men sikre kjelder for noko av dette finst ikkje.

Samkvemet mellom bygdene kring Bjørnefjorden har vore omfattande. Båtbyggjarane der bygde båtar for den same marknaden, både innanlands og utanlands, dei høyrde til det same båtbyggjarmiljøet og det ville undra oss mykje om det var store skilnader mellom båtane som vart bygde i desse bygdene. Om Lars og Jørn Tøsdal reiste over fjorden for å læra båtbyggjarhandverket, tok dei truleg med seg heim att ein tradisjon som var mykje lik den som hadde funnest i bygda nokre tiår tidlegare. Kort sagt: Me held det for sannsynleg at det var liten eller ingen skilnad på båtbyggjartradisjonen Bjørnefjordsbygdene i mellom på 1600-talet og tidlegare, og at det var denne tradisjonen Tøsdals-karane førte vidare då dei tok opp att handverket etter 1750. Om tradisjonen var ute i Os eit bel så levde han likevel vidare andre stader, og same tradisjonen kunne berre hentast heim att. Dette vert også understøtta av at byggjemåla som har vore brukte i generasjonar på Tysnes, i slekta til Harald Dalland, er dei same som har vore brukte i Os.

Same korleis dette heng i hop, så vart bygginga i Tøsdals-nausta ved Oselva innleiinga til ei ny stordomstid for osbåtane. Mange lærde yrket frå Lars og Jørn, og handverket og næringa breidde seg til heile bygda. Oselvaren vart svært godt omtykt av fiskarane, og ut gjennom 1800-talet vart han etterkvart den mest brukte båten mellom fiskarane på kysten mellom Hernar og Espevær. Tidleg på 1800-talet var Tysnes framleis ei viktig båtbyggjarbygd, og leverte hjeltebåtar like fram til på 1850-talet, men mot slutten av hundreåret hadde Os teke heilt over. På Tysnes vart småbåtbygginga mykje redusert, og i dei fleste andre båtbyggjarbygdene vart ho mest heilt borte. Litt inn på 1900-talet fanst det att berre to store båtbyggjarmiljø i Hordaland. Det var Os og Strandebarm.

I og med at tradisjonen har vore ubroten så lenge er heile den gamle kunnskapen intakt. Båtbyggarane på Oselvarverkstaden er blant dei fremste i Europa innan klinkbygde tradisjonsbåtar. Verkstaden har hatt styredeltaking frå viktige institusjonar som Norsk handverksinutitutt og Vikingskipshuset i Oslo, og gjennom eit fagråd har me knytt til oss kompetanse m.a. frå Hordamuseet og Hardanger Fartøyvernsenter. Me har og hatt samarbeid med Vikingeskibsmuseet i Roskilde, og har slutta oss til nettverket «Artisan in Work» (tidlegare Economuseum), dette er ei samling av bedrifter som driv tradisjonelt handverk.

Båtbyggarane på Oselvarverkstaden fyller i dag ca. tre årsverk. I tillegg har vi tre lærlingar. Ved byrjinga av 2020 har verkstaden bygd omlag 100 båtar. Verkstaden har sunn økonomi, men det krev heile tida ei nøktern drift.